Profil: Henrik Mestad

Så feil kan en uerfaren fyr ta, for allerede i inngangen til kafeen, presis klokken 12 møtte jeg en litt gira smilende Henrik Mestad. Etter en lynrask hils, fortalte han at han kom rett fra en jobb med å legge på stemmer til ekstramateriellet på ”Shrek den Tredje” DVD’n som lanseres før jul.

 

Vi bestilte det vi skulle ha å drikke og ett minutt senere satte vi oss ned, Henrik med en dobbel latte og jeg med en til sammenligning stusselig kopp svart kaffe (ble så ivrig og nervøs at jeg glemte å bestille en noe kulere kaffe). Intervjuet kunne begynne!

Jeg trodde at det var noe som kom etter hvert, men moren min fant en stil jeg hadde skrevet da jeg var 12 og der skulle vi skrive hva vi gjorde når vi ble 40. Der hadde jeg skrevet at jeg var skuespiller på Nathionalteateret. Det overrasket meg veldig. Grunnen var nok at de voksne sa at jeg kom til å bli skuespiller fordi jeg alltid hadde fortellervilje. Og da vi hadde skolespill og de andre gutta ikke gadd å være med lenger var jeg alltid like ”kin” for å være med.

 

Det har jeg ikke tenkt over, gjøss det var sterkt. Da jeg gikk i første-gym og Wam og Vennerød kom til skolen for å ”caste” til filmen så var det veldig stort. Det lille jeg var med på hos de, var den første gangen jeg ble tatt på alvor som skuespiller. Det at jeg fikk lønn og ble snakket til som en voksen mann som 16 åring var veldig bra. Jeg husker første gang jeg satt på Colosseum og så hele ansiktet mitt fylle lerretet. Det var en merkelig, men litt berusende følelse. Selv så føler jeg at det var da jeg gikk ut fra teaterhøyskolen at skuespiller karrieren begynte for meg.

 

På film er det nok som pedofil i ”Sønner”. Det er en så ”kjip” materie å ta i for oss alle sammen. Det er lettere å spille en voldsmann eller drapsmann som er mer rett frem. Da jeg skulle gjøre rollen prøvde jeg ikke å ta avstand fra karakteren, selv om det kan være vanskelig. Det syns så veldig godt hvis man tar avstand.

Jeg tygde litegran på det og det er jo litt fjernt egentlig, men jeg vet om en kollega som valgte og ikke gå på audition. Min gode venn og kollega Bjarte Hjelmeland sa ”er du gal, klart du skal ta den”. Faget vårt er på mange måter å tolke menneskesinnet og dette er menneskesinnet på sitt mest ekstreme. Jeg er glad jeg ikke nølte mer og at jeg tok rollen. Rollen var skuespillermat av beste sort, for det skrives ikke for mange komplekse roller egentlig. ”Intet menneskeliv skal være oss fremmed” sa den svenske regissøren Susann Osten til meg en gang og det er sant, det er dit man skal strekke seg. Skyggesiden hos mennesker fascinerer meg.

 

Det som skal sies er at mitt hovedfokus i mine profesjonelle år som skuespiller har vært teater og det er kun de siste årene jeg har spilt mye film. Derfor synes jeg Amandaprisen kom litt tidlig jeg, men det er stas selvfølgelig. Det smakte litt ekstra godt når du får den for en rolle du har lagt mye arbeid i og blød litt for.

Det er nok fra teateret, det er nok en av mine styrker det alvoret. Jeg mener at du skal ha med ditt private alvor inn i rollen. Det er veldig lett å fuske i dette faget, det har jeg gjort selv også, tatt litt lett på det og det blir man ikke glad for. Alvoret kan også ha vært litt bindene, de siste årene har jeg nok vært litt mer i balanse. Det har nok gitt meg et litt friere uttrykk.

 

He, he. Det valget det fins jo ikke da. Det er sånn som barn sier det……hvis du måtte a’, hvis du måtte a’. Du skulle spurt meg for fire år siden så hadde jeg valgt teater og i dag hvis du hadde vridd armen min ville jeg valgt film. Nå for tiden synes jeg det er kulest i filmverdenen, det syder og bobler med energi der. Samtidig så må du ha et publikum der for å virkelig bli en god historieforteller. På teater så justerer du hele tiden på grunn av publikumet og det gjør deg bare bedre. Jeg hadde ikke fått til film så godt uten å ha spilt mye teater, så det skal jeg gjøre mer av.

 

Ja, ja veldig. For en liten stund siden fikk jeg være med redningsskvadronen og det var rått. Det kunne blitt en kjedelig film, men hadde noen gitt meg en rolle som redningsmann så er jeg der, det er ikke noe å lure på.

 

Ja nå har jeg det, men i NRK serien Vestavind fra 1994 fikk jeg smake på kjendisstatusen, da ble jeg sånn media yngling. Det var ikke noe bra, det var ikke spesielt sunt for meg. Det var en litt usunt identitetsgreie. Du skal være selvopptatt når du står på scenen eller spiller en scene i en film, men man må sku av det når jobben er gjort. Jeg var kanskje ikke flink nok til å slå av det når jeg var 26. Nå er jeg nok mer i balanse for å takle det.. Du skal ha en sterk rygg for å takle kjendisstatus når du er ung.

 

De bladene der, de identifiserer jeg meg ikke med. Jeg prater med de folka som jobber der, de er hyggelige folk, men de representerer en form for reportasjer jeg ikke føler meg hjemme i. Tilbake til kjendisstatusen så er den type reportasjer som ukebladene har også litt avhengighetsskapende.

 

Ja, men det har vært bra å få lov til å surre så lenge for så å finne roen. Jeg har vært jævlig rastløs og det har tatt tid å kunne bruke mye oppmerksomhet på en annen, men det er herlig det altså. Det å finne balansen er godt.

 

Nei, ja, nei, men det var 3 fantastiske måneder, turen og hele greia, det å sulle rundt å bo der med tre kameraer i et telt. Det å være historieforteller i 6500 meters høyde, det tar på. På slutten fikk jeg en stygg hoste og en russisk venn fra den russiske ekspedisjonen som var lege hadde hørt meg hoste og kom for å sjekke meg. Han sa at her er det lungebetennelse og jeg måtte gå ned. Et døgn til der oppe hadde ikke vært bra, men det opplevdes ikke dramatisk. Dramatisk er hvis du blir tatt av et ras.

 

Nei, det er nok ikke det. Jeg har alltid vært rastløs og søkt opplevelser. Jeg lever et privilegert liv og jeg herjer nok litt og liker å teste ting, men poenget med trening og opplevelser er jo egentlig å begrense skadene.

Jo, nå har jeg begynt med Yoga, det skal jeg bruke litt tid på å lære meg. Etter at jeg passerte 30 har jeg brukt mye tid på å forsøke og ”koble av hjernen”. Noen ganger er det et problem det og ikke klare å koble ut. Når jeg klatrer for eksempel opplever jeg å kunne koble av, da tenker du bare på klatringen og ikke noe annet. Vi har en hengekøye hjemme og den kan jeg legge meg i og se på kirsebærtreet. Det å slappe av er jo nesten en aktivitet, det må planlegges, jeg kan ikke bare sette meg ned å koble av.

 

Ja, det er jeg. Det høres sikkert sært ut, men jeg liker å få anmeldelser referert. Det kan være visuelt forstyrrende å se noe på trykk, den kan man lett henge seg opp i, som sikkert er noe jeg har med fra teateret. En anmeldelse er jo en subjektiv mening. Vi har alle samme mål og det er å få til noe bra, en anmelder blir også skikkelig glad når han ser noe som er bra.

Det er Erik Richter(”Sønner”) som er regissør og jeg fikk lyst til å gjøre en skikkelig kjiping. Karakteren er en mann som er på vei oppover som en suveren, sjarmerende og brutal fyr. Det var herlig å jobbe med Erik igjen, det gikk fort i svingene for de hadde et stort press på hva de måtte filme pr. dag. Det lille jeg så av det som ble spilt inn ser jævlig bra ut.

 

Nei, jeg liker bedre å lage karakteren fra null, uten å bli påvirket. 

 

Det å være regissør må være en av verdens mest bredspektra jobb. Du skal være arbeidsleder, historieforteller, visuell bildeforteller og jobbe med skuespillerne. Den delen med å jobbe med skuespillerne og historien kunne jeg tenkt meg. Jeg måtte hatt med meg en bildeprodusent, en som kan fortelle med bilder, for det kan jeg ikke. Regiansvaret er å dyrke ansvarligheten, mens skuespilleren skal dyrke uansvarligheten, være godt forberedt, for så å kunne gi faen og slippe det.

Jeg underviser noen timer i uka på Teaterhøyskolen, noe som er veldig givende og interessant.

Det neste er at jeg om en uke reiser ned til Hellas for å klatre med venner. Denne høsten har jeg brukt litt tid på å klatre mer. Eller så har jeg en del forespørsler om forskjellige prosjekter, men det er ingen ting som er klart enda.

 

Da var intervjuet i boks og jeg kunne takke for samtalen ved å ønske Henrik god tur til Hellas for å klatre.