O’Hamer

- Jeg prøver å ikke tenke så mye på det, og fortsatt gjøre det beste ut av det, sier Bent Hamer om forventningene til mottagelsen av O’Horten. Filmen har norgespremiere 2. juledag og er hans femte spillefilm.

- Å gjøre hele pressebiten er jo også en jobb på en måte, men det er klart jeg har ikke helt tro på de som sier at kritikker ikke betyr noe. Noen kritikker betyr mer enn andre og så videre, så jeg er spent på dem, og jeg er spent på om folk kommer til å se filmen. Så der har jeg reint folkelige, barnslige forventninger. Jeg forholder meg som et normalt menneske, tror jeg.

O’Horten ble spilt inn i begynnelsen av 2007, og knapt ett år etterpå er den lange produksjonstida over. Nå er prosessen snart fullført, og Bent Hamer må gi slipp på filmen. 

 

- Ja, fortsatt så er jeg liksom ikke ute på den andre sida da. På den ene siden så gleder man seg til å bli ferdig, hva nå enn det er. På den andre siden så vet jeg at det blir bare et stort, stort tomrom i det øyeblikket man innser at nå lever filmen sitt eget liv. Men sånn er det. Og jeg klarer aldri å forberede meg helt på det.

 

I filmen blir vi kjent med Odd Horten, enn beskjeden mann som hele sitt voksne liv har kjørt toget frem og tilbake mellom Oslo og Bergen. Vi følger han gjennom hans første dager som pensjonist, der verden praktisk talt blir snudd på hodet. For Bent Hamer handler filmen imidlertid om mer enn bare det å bli pensjonist.

 

Hamer håper filmen har en handling som kan relateres til mennesker i alle aldre, men han ønsker også å gi en kommentar til det samfunnet vi lever i.

 

- Ja, jeg har hele tiden tenkt at det også sier mye om noe annet, og om det samfunnet vi lever i. At ikke det bare sier noe om akkurat den gruppen. Hvem vil bli kategorisert som menneske? Jeg prøver jo også å si noe om hvem pokker det er som liksom... Fra den ene til den andre dagen så kommer du i en kategori. Du på en måte mister hele integriteten din med det hele og fulle mennesket du er, med både mangler og egenskaper. Det er lett at det blir slik, sier en engasjert og oppgitt Hamer.

- Men det er en forenkling, en veldig stor forenkling, som jeg synes også det er på sin plass å gi en kommentar til.

 

O’Horten er ikke den første filmen der Bent Hamer tar for seg en tematikk og handling som omhandler aldersgruppen eldre. Dette innebærer også at han jobber med godt voksne skuespillere, med et hav av erfaring bak seg.

 

- I den første filmen min ”Eggs”, så var det jo eldre, og da var det spesielt spennende i og med at det var den første filmen min. Jeg skulle prøve å gjøre noe litt annerledes i forhold til hva som var vanlig å vise på film. Men jeg synes det fortsatt er like spennende. Man kan velge mye rare historier og emner og få det til å representere mye annet enn seg selv, sier Hamer på spørsmål om hva det er som gjør ham interessert i nettopp denne aldersgruppen.

- Og det er jo det som vel skiller god kunst fra noe mer flyktig, fra rein underholdning, fra at det bare går inn det ene øret og ut det andre. Jeg håper jo på at det også varer, og at folk klarer å finne paralleller til seg selv og til sitt eget liv.

 

- Det er spennende å jobbe med eldre. Det er spennende å jobbe med eldre som karakterer i filmen. Med levd liv. Med referanser. Selvfølgelig bakover, men også forhåpentligvis forover. Det er spennende å jobbe med skuespillere i en regisituasjon, først og fremst er eldre, og så er de skuespillere som nummer to. Å ta utgangspunkt i det er ganske ok. Jeg husker jeg jobba mye med det allerede i ”Eggs”. Du kan ikke akkurat instruere dem. De burde jo være mestere i det, og de er jo også faktisk det. Jeg prøver å tenke den utfordrningen, og at de som skuespillere også har en lang, lang erfaring i å gestalte forskjellige personligheter og typer, sier Hamer og påpeker at han naturligvis også har jobbet med yngre skuespillere.

 

- Det er ikke dermed sagt heller at det ikke er spennende å jobbe med de yngre, men alt har både sin vanskelighetsgrad og sine muligheter. Det er ikke noen motsetning i det. Det er yngre med i denne filmen ikke minst, alt fra 6 og et halvt til 90. Selv om det jo er de eldre som har fokus her. Ofte er det sånn at når eldre mennesker opptrer i film, så er det som bestemødre eller bestefedre, litt sånn på sida, mens her er det liksom dem som er i hovedrollen. Det synes jeg er veldig spennende. Hamer er opptatt av at det ikke finnes mange nok gode roller for eldre skuespillere.

- Og enda færre for kvinner kanskje, legger han til.

- Det klages over kvinnelige hovedroller helt ned til begynnelsen. Kanskje jeg må ta det ansvaret og? 

Filmene til Bent Hamer har vunnet mange priser rundt om kring i verden, og to ganger har han vunnet The International Film Critics Price (FIPRESCI). Det hører derfor med til forventningene at O’Horten også vil bli lansert i utlandet, for et internasjonalt publikum. 

 

- Ja, jeg vil påstå at jeg alltid har vært ydmyk for mitt eget stoff, og redd for at det ikke er bra nok og så videre. På den annen side har jeg ikke vært ydmyk når jeg har tenkt, om jeg lykkes, om det fungerer, i det store og det hele, så pokker heller, da må det også lykkes der ute. Og det har jo faktisk holdt stikk da, sier Hamer fornøyd. 

- Og det tror jeg er nettopp fordi at, på tross av at man kan jobbe veldig lokalt og spesifikt, på samme tid klarer å få til noe universelt som man leser hvor enn man er i verden. Og kanskje i tillegg få noe ekstra, fordi det der også fortoner seg som noe litt eksotisk, ikke sant. Jeg var jo veldig heldig med ”Eggs”, da jeg kom til Cannes med en gang.

 

Hamers filmer befinner seg ikke innenfor de helt spesielle sjangerbegrepene, der filmer i større grad kan kategoriseres og sammenlignes. Dette gjør at man derfor kan jobbe mer med den personlige filmfortellingen, mener han. Det er der man har mulighet til å nå ut.

 

- Så jeg er så ubeskjeden når jeg sitter og holder på med de små, lille, bitte små, lokale tingene mine. Det må jo sitte noen andre steder og skjønne dette også, liksom. Og det er kanskje det som er mest spennende ved jobben min.

Han blir regnet for å være en av Norges mest særegne filmskapere, og er både manusforfatter, produsent og regissør. Med et slikt ansvar kan det kanskje tenkes at prestasjonsangsten ligger like under overflaten.

 

- Prestasjonsangsten den er litt sånn at den kommer utenfra og går utover, men den er veldig sånn på et personlig plan, fra jeg føler dette kommer aldri til å gå og man er helt komplett idiot i det man holder på med, til at man har noen oppturer hvor man føler at ”oi, jøss, har jeg klart å være en del av dette?” Jeg prøver å trøste meg med at det er en sunn måte å se det på også. At man aldri føler seg helt sikker.

 

Men Hamer er ikke alene om å skape den ferdige filmen, til tross for stort ansvar.

- Vi er jo mange som legger vår del i dette her.

- På den ene siden har jeg veldig store muligheter til å påvirke uttrykket, selv om det er veldig mange som er med på det. Man lager ikke film aleine, og det er masse store talenter med. Jeg har ingen å skylde på, for å si det sånn. Jeg har bare meg selv å takke hvis det ikke fungerer.

 

- Jeg synes jeg har fått alle de tilbudene jeg kunne drømme om, og så får jeg håpe jeg har sagt ja takk og nei takk på det som skal til.