La den rette komme inn

Oskar er et ensomt mobbeoffer på tolv år. Han blir plaget på skolen, faren er borte, moren er nesten alltid fraværende og han drømmer om hevn. Blokkleiligheten og bakgården er Oskars (drømme)verden. Han fantaserer om å stikke kniven i dem som plager ham på skoleveien. Men når man er liten av vekst og upopulær i klassen, synes alt håpet borte. Så dukker en skitten, florlett og klok skikkelse opp på klatrestativet. Hun heter Eli og lukter rart. Det viser seg at hun faktisk har flyttet inn i leiligheten vegg i vegg med Oskar. Hun fryser aldri, selv om snøen laver ned. Hun er barføtt. Hun løser Rubiks kube med én gang. Og hun vil være Oskars venn. Men hun er ingen jente, sier hun.

Som sagt lar ikke dette filmeksperimentet seg kategorisere, men jeg skal gi regissøren (Tomas Alfredson) skryt og kred for å driste seg ut i dette. Hatet og hevntørsten syder under barnehud og bak forstadsvegger. Blodet pumper i prepubertale kropper. Den romantiske og dvelende musikken kryper inn på deg mens de nitriste og snødekte blokkleilighetene tvinger deg til å tro at dette er veldig virkelig. Realistisk. Så kaster en førtikilos jentekropp seg over deg, og suger blodet rett ut av halsen din. Men stemningen forsvinner ikke i blodtåke av den grunn. Filmen henter deg inn igjen og ned på et veldig hverdagslig plan. For så igjen å gi til kjenne at det er en grunn til at mørket er der.

Dette er Roy Andersson blandet med Bram Stoker. Og det er noe du aldri har sett før. Det bobler av uuttalt raseri og diffus lengsel. Stille og vedvarende. Blodig og herlig befriende. Dessuten tror jeg aldri at en tur i svømmehallen blir helt det samme etter dette.