Kautokeino-opprøret (DVD)

Handelsmannen Carl Johan Ruth (Mikael Persbrandt) holder samene med sprit og varer i kramboden sin, og lar dem gjerne krite, slik at han kan inndrive gjelda i form av rein. Samekvinnene ser seg lei på de drikkfeldige og udugelige mannfolka sine, og bestemmer seg for å gjøre noe med saken. Løsningen finner de i Læstadius' prekner om totalavhold. Etter hvert lager samene sin egen menighet og slutter helt å handle hos Ruth. Både handelsmannen, presten og øvrigheten liker dette dårlig, og fengsler flere av mennene på grunnlag av mildt sagt vikarierende argumenter.

Anni-Kristiina Juuso spiller Elen, en grepa kvinne som vel er det nærmeste man kommer en hovedperson i denne historietimen, og Juuso bærer filmen godt. Hun er sterk, kjærlig, fortvilt og forbanna, og det er ikke vanskelig å forstå hvorfor hun f.eks. kaller presten (Bjørn Sundquist) en jævel midt under en gudstjeneste. Sundquist spiller greit, men både hans og flere av de andre ikke-samiske figurene blir nesten karikerte i sin grådighet og ondskap, satt i kontrast til de snille og hederlige samene. Jeg trodde heller ikke helt på Nikolaj Coster-Waldau som biskop eller Mikael Nyqvist som Læstadius, det minte litt for mye om kostymedrama.

 

Selv om mange vet hvordan dette eskalerer og hvordan det ender, mener jeg at det er helt feil dramaturgi å vise henrettelsesscenen først i filmen. Det tar all luft ut av ballongen med én gang, og publikum sitter mer skuldertrekkende enn opprørte når filmens klimaks kommer mot slutten. Det hadde vært langt mer effektivt å se urettferdigheten, vreden og senere tragedien utspille seg kronologisk. Dermed kunne filmen fått et driv og en akselerasjon, og kanskje et mer engasjerende utfall enn det som dessverre her er tilfellet. Jeg følte meg store deler av filmen hensatt til filmsalen på barneskolen, da vi skulle lære om samene. Det er synd, for dette kunne blitt en ildfull og medrivende film om urettferdigheten samene har opplevd, hvis bare Nils Gaup hadde tatt litt mer i.