Ida og Rolf Kristian

Det er jo derfor vi ble skuespillere – for å få oppmerksomhet…Så det er bare positivt.

 

Det er jo positivt for filmen i hvert fall, og jeg kjenner at jeg gjør dette her litt med glede også. Jeg er veldig stolt av det vi fronter, og vi vil at folk skal gå å se filmen.

 

- Nå har dere sett filmen. Hvordan var det å se seg selv på det store lerretet?

 

Det er alltid veldig spesielt å se seg selv, og jeg tror det gjelder de aller fleste skuespillere at man liksom aldri blir helt fornøyd. Man har ikke den muligheten som en musiker i et studio har, det å terpe og terpe og terpe til man selv blir fornøyd. Vi må bare legge alt i hendene på regissøren å stole på han. Det er jo ikke alltid man er helt enig, men… Jeg ser også på de andre og synes at de tre fungerer utrolig godt og de sier at de synes jeg fungerer, så da stoler jeg på det. Jeg tror vi har skapt et univers og noen roller som folk kan bli glade i.

 

- Føler dere at dere har noe til felles med karakterene deres, Jarle og Katrine? Kjenner dere dem godt?

 

Ja. Jeg føler at jeg spiller en jente som jeg har ønsket å være helt siden jeg var 13 år. Jeg ser veldig opp til sånne jenter som Katrine. Jenter som er seg selv, er selvstedige og har meninger, og som står på krava. Hun er på lik linje som disse gutta en del av alt. Hun har sin historie hun også, og hun er like opptatt av politikken, musikken og bandet deres som dem. Jeg kjenner meg veldig igjen i den energien hun har, og som jeg også hadde da jeg var 17. Hun er veldig opptatt av å være en egen person, og fortelle folk at ”jeg er meg selv uavhengig av deg”.

 

Vi har jo også brukt oss selv såpass mye i rollene at alle egentlig har en ganske stor sympati for sin rollefigur. For det har man jo for seg selv. Jeg spiller jo en karakter som kanskje ikke er så sympatisk i utgangspunktet. Han er litt egoistisk, men jeg må likevel prøve å forsvare han, og prøve å få publikum til å forstå at han gjør alt dette her i forelskelsens navn…Men jeg synes jo at Helge Ombo er en svikefull judas og at Katrine er ei tøyte.

 

Ja vi synes ting om deg også, Jarle Klepp!

 

Rolf Kristian: De kunne jo ha kjempet litt mer og prøvd litt hardere. Med en gang det er snakk om at han er forelsket i noen andre så er det ”Good Bye!” liksom. Jeg synes godt hun kunne gitt han en sjanse til.

Det var en av de største gledene jeg har hatt som skuespiller, å spille mot Ida. Det var.. (Ida smiler og slenger på hodet), jo men det var, hun har en innlevelse som er bare, man må bare leve seg inn i det, og det, jeg er, når vi står der foreksempel og gjør den slå opp scenen og hun står der og griner så blir jeg jo revet med. Jeg tror faktisk at det er noe som skjer og skjønner ikke helt hva de kamerafolkene gjør der liksom. Hun er klart den beste jeg har spilt med

 

Ååååh… Herregud… Ja i lige måde.

 

- Hvordan forholder man seg til det at Jarle blir forelsket i en gutt samtidig som er forelsket i en jente, og den problematikken det fører med seg?

 

Mitt utgangspunkt har vært at det er det å være forelsket i to personer på en gang som er det store problemet. Ikke at det er en gutt eller en jente. I denne filmen handler det mer om oppvekst og først og fremst forelskelse. Det handler om å være forelsket i to på en gang, og det har jeg vært, så det vet jeg hvordan er.

 

- Tror dere ungdom som ikke har noe forhold til 80-tallet kommer til å kjenne seg igjen i filmen?

 

Ja, fordi denne filmen handler om så utrolig mye. Alle kan kjenne seg igjen i små deler eller store deler.

 

Den tar jo opp en viss fase i livet. Som foreksempel ungdomsskolen. Mange har en slags felles oppfatning av hvordan det var å gå på ungdomsskolen, eller for denne filmens del, det å være 17 år og forelska. Det tror jeg det er utrolig mange som kan kjenne seg igjen i. Den nye deilige gutten i 3. klassen på videregående og hun flotte jenta på danselinja, liksom. Mange debuterer seksuelt og debuterer med alkohol og det er utrolig mye som skjer i den perioden som folk har referanser til.

Stavanger er en fantastisk by. Jeg hadde jo aldri sett Stavanger før denne filmen her. Stian er veldig opptatt av locations, og vil at det skal se fint ut, så jeg fikk jo se mange fine sider av Stavanger. Vi har vært litt sånn hit og dit, og det har vært kjempefint egentlig. Jeg er veldig glad i byen. Så bare, bare fint har det vært…

 

”Jeg elsker stavanger...” (Etterligner Ida Elise).

 

Kanskje jeg flytter dit…

 

- Hva var den største utfordringen under innspillingen?

 

Nei, den største utfordringen var nok det å… For at folk skal kunne bli rørt av denne historien, og vi vil jo at filmen skal bevege folk, da må det være realisme i det liksom. Hele historien skriker etter realisme. Den største utfordringen var å være ett hundre prosent ærlig med situasjonene og følelsene hele veien. Det ble, i mangel på det bedre ord…Jeg tør nesten ikke å si det…Det ble en meditativ prosess å komme inn i de følelsene. Det går ikke an å spille tårer. Man må faktisk grine, og da må man faktisk bli lei seg, og da må man på en måte gjøre noe for å bli så lei seg eller for å bli så sint. Når jeg ser scenene med meg og Arthur, eller Helge, som sloss, så synes jeg jo selv at jeg ser ganske sint ut. Da tenker jeg liksom at ”oi, ser jeg slik ut når jeg er sint?”

 

- Du må bruke deg selv?

 

Ja, det er ikke mye teknikk vi har å falle tilbake på. Vi har jo ikke gått på skole, så vi aner jo egentlig ikke hva vi driver med.

Jeg spiller i De Gales Hus.

 

Og jeg skal i gang med Pax i begynnelsen av Mars. Der skal jeg inn i enda et nytt univers igjen. Noe helt annet. En helt annen sjanger. Veldig spennende.

 

Vi håper jo vi kan få et langt liv. Og det tror jeg man får hvis man klarer å utfordre seg selv litt, og hvis man gjør forskjellige ting. Det har både jeg og Ida vært veldig heldige og fått gjort. Begge to har liksom debutert med kommersielle sjangerfilmer, og så kommer vi til noe som har litt mer dybde og som er litt mer nyansert. Og så plutselig spiller jeg et galt mattegeni i ”De gales hus”, og hun skal spille nonne i ”Pax”. Så vi har hatt en ganske bra start tror jeg.