Funny Games (DVD)
Anmeldt av Kristian Leander Werner Mathisen
I 1997 ga Michael Haneke oss filmen Funny Games – en fabelaktig film som skulle vise oss hvordan vold fungerte i dagens film. Gjennom sin angstskapende stemning, klarte den både å provosere og skremme vettet av de fleste. Nå er filmen tilbake i en nyinnspilling. Regissøren er den samme, men skuespillerne er denne gangen amerikanske.
| På DVD | Leie: 3. september / Kjøp: 10. september |
| Aldersgrense | 15 år |
| Kategori | Thriller - Grøsser |
| Regissør | Michael Haneke |
| Skuespillere | Naomi Watts, Michael Pitt, Tim Roth, Devon Gearhart, Brady Crobet |
| Distribusjon | Nordisk Filmdistribusjon |
Handling
George (Tim Roth) og Ann (Naomi Watts) ankommer sitt idylliske feriested sammen med sønnen Georgie (Devon Gearhart). Rommene luftes, seilbåten settes på vannet og matvarene settes i kjøleskapet. Så banker det på døren. Utenfor står to hvitkledde gutter som presenterer seg som Paul (Michael Pitt) og Peter (Brady Corbet). De spør høflig om de får låne noen egg, men det er ikke derfor de er der. De har kommet for å leke grusomme leker. Paul presenterer spillet: «Vi vedder på at dere er døde innen klokken ni i morgen - dere vedder i mot.»
 |
 |
Filmen
Å skulle lage en nyinnspilling av et mesterverk som Funny Games (1997), er som å hoppe etter Wirkola. Interessant er det derfor at Wirkola selv, Michael Haneke, står bak nyinnspillingen. Den amerikanske versjonen er nærmest en eksakt kopi av originalen: Kulissene er de samme, scenene er identiske og replikkene er kun oversatt til engelsk.
Ved hjelp av hentydningens kunst, klarte originalen å få tilskueren til å vrenge seg av angst og spenning. Uten å egentlig vise spesielt voldelige scener, var den et fantastisk studie i vold på film. Haneke ønsket å sette fokus på og skape debatt om hvordan man som tilskuer ble medskyldig i filmvolden. Men ettersom amerikanere ikke løper ned dørene når tyskspråklige filmer settes opp, traff ikke Haneke det publikummet han siktet mot. Han så seg derfor nødt til å lage denne amerikanske utgaven. Med et så fantastisk utgangspunkt som den originale filmen er, burde det ligge til rette for et godt resultat. Det ville det også kanskje ha blitt – dersom skuespillerne hadde gjort jobben sin.
I originalutgaven klarte Haneke å skape en urovekkende avstand i måten ofrene og inntrengerne fremsto på. Ved å la ofrene spille tragedie og inntrengerne spille komedie, oppstod en ekkel uberegnelighet i historiefremgangen. Dette gjenspeiles i hvordan Haneke så på de ulike karakterne: familien skulle være ekte mennesker, mens skurkene kun var fiktige arketyper skapt for å skremme. Det var i nettopp dette regivalget filmens store styrke lå.
Desverre klarer ikke de amerikanske skuespillerne å få frem den samme avstanden og uberegneligheten vi ser i originalen. På sett og vis blir det hele snudd på hodet. Familien virker mer som en glansbildefamilie enn en virkelig familie og skurkene fremstår ofte som mer menneskelige, dog psykopatiske, enn sine ofre. Skuespillerne prøver riktignok å gjøre det samme som originalskuespillerne, men de når ikke frem.
På offersiden er det Naomi Watts som svikter mest, og da særlig i filmens begynnelse når karakteren skal etableres. Skuespillet er overfladisk og Ann blir nærmest en karikert utgave av den amerikanske husmoren. Det bedrer seg når filmen blir mer intens, men når man i utgangspunktet har vanskelig for å tro på karakteren, blir det også vanskeligere å la seg engasjere når hun blir et offer. Her har hun et par ting å lære av Susanne Lothar som gjorde det fremragende i den samme rollen i originalen. Tim Roth gjør på sin side en bedre jobb enn Watts, men han når likevel ikke de samme høydene som Ulrich Mühe gjorde i 1997-utgaven.
Problemer oppstår også blant skurkene. Arno Frisch og Frank Giering utgjorde et perfekt radarpar i de originale rollene som Paul og Peter. Paul var kald, vittig og skarp, mens Peter var stille, forsiktig og klønete. På samme måte som mellom ofre og skurker, forsvinner den distinkte forskjellen mellom Paul og Peter i den amerikanske utgaven. Michael Pitt spiller godt i rollen som Paul, men det er likevel noe som mangler. Han er rett og slett ikke kald nok. Samtidig er ikke Brady Corbet svak nok i sin tolkning av Peter. Dermed er amerikanske Paul og Peter, karaktermessig, mye nærmere hverandre enn i originalen, og de får ikke den samme utfyllende effekten som de hadde overfor hverandre i originalen.
Å hoppe etter Wirkola ender fort med tap, men det betyr ikke nødvendigvis at man har gjort et dårlig hopp. Selv om den amerikanske versjonen av Funny Games er langt unna kvaliteten man opplever i originalen, fungerer den greit som en thriller. Det blir imidlertid en mer standard thriller som ikke utpeker seg spesielt fra andre thrillere. Dersom du har sett originalen, er det ingen grunn til å se denne utgaven – du får ingenting nytt annet enn litt dårligere skuespillere. Om du ikke har sett originalen, er det forsåvidt heller ingen grunn til å se nyinnspillingen. Gå heller til nærmeste videobutikk og lei originalen.
 |
 |
Kort fortalt......
![](http://img3.custompublish.com/getfile.php/554151.1093.fqbrwqqtvt/Happy_pn_50x48.png""){kind=small} |
I beste fall vil filmen gjøre folk mer årvåkne for den, vanligvis, fantastiske regissøren Michael Haneke.
|
![](http://img3.custompublish.com/getfile.php/554152.1093.xpeqxsdrcq/Sorry_pn_50x48.png""){kind=small} |
I verste fall vil potensielle Haneke-publikummere miste troen før de rekker å se noe annet av ham.
|
Trailer - Funny Games
NB: Du må ha Quicktime Player installert for å se traileren. Gratis spiller kan lastes ned her: http://www.apple.com/quicktime/player/
Anmeldelser
| Filmfeber |  |
| Aftenposten |  |
| Dagbladet |  |
| Verdens Gang | |
| P3 | |
| Gjennomsnitt | 4,0 |
Flere filmanmelderser fra Kristian LW Mathisen
kommentér artikkelen
