Espen Skjønberg: Livet og nysgjerrigheten

- Jeg opplevde en ganske eiendommelig ting for en skuespiller. Første gangen man ser en film som man selv er med i, så blir man veldig opptatt av sin egen rolle. Hva gjorde jeg der og hva gjorde jeg der, og så videre sånn. Men denne gangen hadde jeg en merkelig opplevelse av at jeg ganske fort glemte at jeg selv var med i filmen. Jeg ble fanget inn i den. Jeg så filmen og glemte at jeg selv var med. Det var en ny opplevelse, sier Espen Skjønberg om sin siste rolle i den norske filmen ”O’Horten.

 

For Espen Skjønberg handler denne filmen om selve livet.

- På en merkelig måte så reiser den indirekte gang på gang spørsmålet, hvordan lever du livet ditt? Hva fyller du det egentlig med? Vi kan si at livet er fylt av en masse dagligdagse bagateller, men hvis man har evnene til å leve, og hvis man har evnen til å oppleve, så inneholder alle de bagatellene perspektiver som det er veldig moro å forfølge.

 

Skjønberg mener at ”O’Horten” også vil appellere til et yngre filmpublikum, til tross for at den handler om en mann i pensjonistalderen. Selv tenker han imidlertid ikke på pensjonisttilværelsen som et alternativ.

 

- Jeg er jo en gammel mann. Og jeg gleder meg over at unge mennesker i grunnen er ganske opptatt av hvordan det er å være gammel. De er ofte ute etter min mening om mange ting. Jeg tror at de kommer til å se på denne filmen med absolutt interesse. De vil gjerne vite hvordan eldre folk tenker og ter seg, sier han og påpeker at alderdommen etter hvert også er et politisk spørsmål.

 

- Det er jo offisielt nå, at man ser gjerne at eldre folk står på jobbene sine lenger, fordi de sitter inne med mye viten og mye erfaring som det er bruk for. Det er også viktig for dem å være i aktivitet. For meg er det med lyst at jeg fortsetter å jobbe. Men hadde jeg vært i en annen situasjon, hadde jeg vært syk eller hadde jeg vært annerledes, så måtte jeg vel ha funnet på noe annet da.

 

- For mange mennesker er det en tragedie å bli pensjonert og bli satt utenfor jobben. En jobb er jo for de fleste mennesker bortimot halve livet, når du tenker på tid, interesser og krefter som du har brukt på den. Så det er et problem for mange. Men jeg er veldig glad for den bevegelse vi nå har, også politisk, at folk bør få jobbe lenger enn de gjør i dag. For det er bruk for både erfaringen deres og det er bruk for dem selv.

Etter å ha sett både ”Salmer fra kjøkkenet” og ”Eggs” hadde Skjønberg ingen problemer med å si ja, da Bent Hamer ringte for å spørre om han ville være med i den nye filmen hans.

- Ja, jeg ble veldig glad for det. Det hadde jeg veldig god lyst til. Det er jo også, som han selv sier, at han synes det er interessant å arbeide med eldre skuespillere, fordi at de har et levd liv bak seg. Det tilfører ofte andre ting, enn hva et ungt menneske kommer med.

 

- Han er noe for seg selv. Så absolutt, sier Skjønberg. Han mener Bent Hamer stoler på skuespillerne sine, og derfor gir dem stor frihet til egen rolletolkning på settet.

- En karakterisk ting med ham er at hvis jeg under opptak skulle spørre hvorfor, så sier han ”jeg vet ikke”. Da blir det overlatt til skuespilleren. Jeg mistenker ham for å være ute etter om kanskje skuespilleren har en ide. Man tvinges i alle fall til å finne en årsak, og da kan man komme med et utspill som kanskje kan brukes når filmen skal klippes.

- Men du aner hele tiden at i bakhodet har han et klart bilde av filmen som helhet. Han vet hvilken vei han vil, legger Skjønberg til. Han tror nok Hamer har valgt sine folk med omhu.

- Ja, det gir en sikkerhet. Jeg merket at han ville ha meg i denne rollen, og det gir en veldig selvtillit. ”Ja vel, det er meg han vil ha!”

I ”O’Horten” spiller Espen Skjønberg rollen som den mer eller mindre sprø Trygve Sissener. Dette er mannen som hevder han har en egen evne til å se med lukkede øyne er impulsiv til det ekstreme men Skjønberg mener så absolutt at han likevel har noe til felles med Sissener. 

 

- Ja, han er vel en kar som ikke har funnet seg helt til pass her i livet. Han er nok begavet. Han fabler om så mye, men har beholdt en veldig nysgjerrighet på livet. Han er åpen for alt.

 

Trygve Sissener er en av personene den nylig pensjonerte Odd Horten møter på vei inn i sin nye tilværelse. Det blir et møte som får konsekvenser for dem begge.

 

- Hovedsaken er jo også hvordan, ikke bare min skikkelse, men hvordan de alle er ført inn i denne historien. Hvordan de preger denne historien om Horten. Det ligger veldig mye på instruktøren og han som har laget filmen. Det blir hans budskap.

 

Sist vi så Espen Skjønberg på skjermen, var det i dramatisertingen av Anne B. Ragdes Berlinerpoplene på NRK. I april og mai skal han være med på innspillingen av fortsettelsen på den populære serien. Som en av Norges mest folkekjære og erfarne skuespillere har han spilt i nærmere 50 film- og fjernsynsproduksjoner. Likevel blir jobben hans aldri rutine.

 

- Nei gudskjelov. Jeg har som regel et utgangspunkt som gjør seg selv. Det er at du er på et nullpunkt. Du synes ikke at du kan noen ting, og at du ikke vet noen ting. Det er likt hver gang. Du kan ingenting og du vet ingenting, og du får en følelse av tomhet. Men det er bra. Da må du komme, da, komme i inspirasjonen, sier Skjønberg.

 

Et par gamle hoppski henger på veggen i Trygve Sisseners eksentriske villa i Holmenkollen, men har Skjønberg noen gang selv hoppet på ski?

 

- Nei. Men jeg minnes at jeg var på ski en gang aleine, og så kom jeg til en 20-meters hoppbakke. Ikke ett menneske i nærheten. Jeg stod der på sletta og lurte på: ”Skal jeg våge å sette utfor? Skal jeg gjøre det?”. Jeg har ingen trening i hopping og er en dårlig skiløper. Jeg hadde virkelig en kamp med meg selv. Jeg klarte å snu og gå hjem igjen uten brukkne bein, men lysten var der. Jeg er glad jeg ikke gjorde det, men det er en liten parallell til denne filmen. Man har ofte lyst til å gjøre det umulige, i egne øyne.

 

- Det er mange måter å satse på. Å satse er en stor ting. Å tørre å satse uten å være sikker på hvordan det går. Det er noe med det å leve det.