Det går alltid et tog

- Det har vært en utrolig ting å være med på dette her. Det har vært moro, spennende og tankevekkende.

- Jeg har sånn tjuvkjørt tog mellom Eidsvoll og Oslo. Jeg har hengt utapå toget når konduktøren gikk forbi, fordi jeg ikke hadde penger til billetten, sier Owe som altså ikke har kjørt særlig mye tog i sitt liv.

- Men det behøves ikke heller, for rollen. Du skal bare leve deg inn i dette merkelige identitetsskiftet, som plutselig pågår der - tvangsmessig.

 

Odd Horten opplever at livet forandres over natten, idet han har kjørt sin siste tur over fjellet på Bergensbanen. Når rutinen er borte må han lete etter nye holdepunkter i livet. Bård Owe har mange ting til felles med Horten, men pensjonisttilværelsen har han ikke noe forhold til.

 

- Nei, den er ikke-eksisterende den, vet du.

- Jeg er omtrent jevnaldrende med ham, men jeg har ikke det store skiftet som han har. Han kjører det store lokomotivet til og fra Bergen, og har en rutinedag og en identitet i dette her. Så plutselig stopper det, og han står der med et dumt sølvlokomotiv. Da ser han allting med helt nye øyne, og derfor så blir det absurd.

 

Det hender likevel at Owe blir minnet på at han blir eldre. Som skuespiller gjelder det å ikke ha svikt i hukommelsen.

- Ja, du kan jo tenke på at kanskje du ikke klarer det og greier. Det er ikke så mange roller for gamle mennesker, vet du. Det er bare Bent, da.

- Men egentlig er det noe menneskelig som utvikler seg. Når du kommer over 70 så begynner du å tenke: Sytti. Så står det om en eller annen som der død. 78 år. Ja, tenker du, da har han egentlig levd lenge. Men hvis du tenker at det er 7 år til, sier Bård Owe og hoster demonstrativt.

- Skjønner du? Du får et annet syn på dette her. Tiden liksom pakker seg sammen foran deg. Det kommer nærmere og nærmere, og hver eneste liten farlig detalj du kommer i nærheten av blir mer og mer eksplosjonsaktig.

- Men det er ikke det som skjer med Horten. Det handler jo bare om de seks første dagene etter at han har blitt pensjonert, og då skjer det mye. Og komprimert. Og dette her utrolige han gjør da, går ut og tar disse hopp skiene. Det er jo vidunderlig at han har en slik ide.

 

På midten av 50-tallet flyttet Bård Owe fra Norge, etter å ha sluttet på Statens Teaterskole i Oslo. Han skapte sin karriere i Danmark, der han har vært en markant skuespiller i mange år. I Norge husker vi ham gjerne som den patologiske professor Bondo i Lars von Triers ”Riget”. Selv om han snakker dansk som en danske, vil han imidlertid alltid føle seg Norsk.

 

- Jeg er jo nordmann. I hele den måten jeg fungerer på, er det en mentalitet som er norsk, og som danskene ikke skjønner på samme måten.

- Ikke det at danskene ikke forstår meg, men her er det en annen klang. Jeg har følelsesmessig aksent, sier han og ler.

- Ja, og så er det noe en nordmann vet sammen med en annen nordmann, som han ikke vet sammen med en danske.

Vi liker gjerne å tro at vi har mye til felles med danskene, men både idealene og humoren er en annen, påpeker Owe, som gjerne kommer tilbake til Norge for å gjøre flere filmer.

 

Det er første gang Bård Owe jobber med Bent Hamer som regissør.

 

- Jeg har jobbet med Carl Th. Dreyer, med (Lars von) Trier, og (Ole) Bornedal. Trier, Dreyer og Hamer er sånne rare mennesker, som virker med det de er: Som ikke sier så forferdelig mye om hva dette er, eller hva det dreier seg om, men som utstråler ett eller annet som får deg til å være på en eller annen bestemt måte. Heter det ’tar deg med inn i sitt univers’, eller noe sånt noe?

- Han bare er der, sier Owe om det å bli instruert av den norske regissøren.

- Det ligger i den måten det er skrevet på, og i den måten du ser ham klippe sammen bildene på. Og hvordan han ser ut i ansiktet forøvrig.

- Jeg lever veldig mye inn i kameraet når jeg lager film. Jeg ser, prøver å satse mot fotografen hovedsaklig. Du merker når han blir opptatt av noe. Du får et slags symbiotisk forhold til lydmannen også. Jeg har dem i bakhodet eller inni meg. Jeg spiller isometriske øvelser med dem.

 

Bård Owe mener det er mange som gruer seg til pensjonisttilværelsen. Det Odd Horten på mange måter opplever, er at han må lære seg å se livet med nye øyne. 

 

- Ja, og det er derfor at det et så godt at det er så absurd oppklippet. Enkelte ting som det blir satt fokus på og som plutselig blir veldig viktige, er egentlig bare fullstendig likegyldige detaljer. Bård Owe ler høyt ved tanken på scener i filmen, før han går videre.

- Vi går igjennom faser, og det er hele tiden noe som ikke skjer igjen. Det er noe som har vært, og du kommer ikke tilbake. Hvis du ser på den siden av det, så er alt ugjenkallelig. Det som en på 70 og 80 år har foran seg er veldig komprimert. Du stikker huet gjennom en lydmur for hvert eneste sekund som går.

 

- Det er jo en urskog av erfaringer og minner: Og alt sammen tilfeldig utvalgt. Akkurat det du så på er det du husker. Ikke det du ikke så på. Det er universer der det du har opplevd ikke egentlig er det som skjedde. Det er utvalg. Du er tilfeldig sammensatt av tilfeldige erfaringer.

 

For Odd Horten har livet bestått av rutine i hverdagen, noe det for mange knyttes en viss trygghet til, men freelanceren Owe har ikke tro på forestillingen om trygghet.

 

- Trygghet er et latterlig ord. Fullstendig innholdsløst. Det fins ikke. Det er på linje med rettferdighet og sannhet og så videre. Da blir trygghet virkelig et latterlig ord. Objektivitet er et like latterlig ord. Fordi det ikke fins det heller. Det er bare begreper, som foreksempel at du husker dette og ikke det der som faktisk skjedde samtidig, og som kanskje var den egentlige årsaken. Det er bare tilfeldige ting.

 

Alle gamle mennesker kjenner en Odd Horten, mener Owe, men det som er synd er at det ofte får en tragisk tone over seg når man snakker om det å bli eldre. Det snakkes om etterår og falne løv, mens ansiktet faller i begredelige uttrykk. Han har imidlertid tro på det han kaller den absurde meningsfullheten i Bent Hamers filmer. Det handler om det allmennmenneskelige, og ikke om det overmenneskelige. I ”O’Horten er det ingen biljakter.

 

- Jeg synes det på mange måter er en klassisk film, en som hører til i samlingen av filmer, sier Bård Owe om filmen han spiller i.

- Den er egentlig ikke slett ikke gjort for å bli solgt. Den er gjort for å bli gjort. Og det skal kunst egentlig være.